Paolo Scavino, – et historisk vinhus beliggende i Castiglione Falletto i Barolo-regionen i Piemonte, ble grunnlagt i 1921 av Lorenzo Scavino og hans sønn Paolo.
I dag er det fjerde generasjon – Enrico Scavino og hans døtre Enrica og Elisa – som styrer vinhuset, og Enrico har arbeidet fulltid i firmaet siden 1951 da han kun var 10 år, – en ung vinmaker som arvet lidenskap og hengivenhet til landet sitt. Med over 60 års erfarenhet har hans fokus vært å investere i de viktigste Nebbiolo-vingårdene for å vise det unike i hvert terroir.
Arbeidet er inspirert av kjærligheten og respekten de har til den dyrkede jord, og de etterstreber virkelig renhet i uttrykk, kompleksitet og eleganse for sine viner, – alle laget av de tre lokale druene Dolcetto, Barbera og Nebbiolo.
Denne kulturen og disse verdiene har vært grunnlaget i alle år hos Paolo Scavino og har aldri blitt endret.
Det mest bemerkelsesverdige ved Enrico Scavino er at han fremdeles lengter etter å stadig forbedre vinhusets Barolo. Etter tiår ved roret av familiens eiendom, har han allerede vist seg som en leder i de fremskritt som har skjedd i Barolo-området. Og han har aldri sluttet å eksperimentere og er ganske så avant-garde i Langhe-regionen. Han fortsetter å vinifisere sine viner parsell for parsell, og drar nytte av små gjæringer for deretter å lage bedre viner. I 2007 designet og bygde Enrico sin egen gjæringstank som han kun bruker til Barolo for å få bedre finesse fra Nebbiolo-druene.
I dag jobber han sammen med sine døtre på heltid, selv om det ville være naturlig å ta et skritt tilbake. I stedet er Enricos lidenskap ytterligere styrket av tilstedeværelsen av neste generasjon!
Når det er snakk om familie, ville vi være galt ikke å nevne Enricos fetter og nabo – Luigi Scavino. Alfonso, far til Luigi, og hans bror Paolo, far til Enrico, delte eierskapet av 11 hektar vingård i 1950, noe som ga hver en lik andel av den berømte Fiasco-åsen.
Castiglione Falletto ligger i selve hjertet av Barolo-området – hvor jorden består av både kalk og sand, godt blandet i hverandre.
Enrico sluttet aldri å ønske seg en del av nabokommunene, og i 1985 signerte han en langsiktig leieavtale på en liten parsell i Cannubi i Barolo.
I 1990, kjøpte han en del av den berømte Rocche Annunziata-vingården i La Morra. I 2002, og ved hjelp av Domenico Clerico, kjøpte han en del av Bricco Ambrogio, den mest kjente vingården i kommunen Roddi. Og senest i 2007 la han til et stykke av Monviglero, ansett for å være Verdunos Grand Cru-vingård.
Teknologi har også hatt sin innflytelse; Enrico minnes arbeidet i vingården med okser og hester, og sa om kjøp av sin første traktor: “Jeg kunne ikke vært lykkeligere hvis min far hadde begavet meg en Ferrari”.
I 1993 kom roto-fermentors til eiendommen, og mellom 1996 -1999 ble Slavonske fat erstattet med fransk eik. Men barriques har alltid vært brukt, men kun de første 10 månedene før vinene overføres til større eikefat (botti). Prosentandelen for bruk av ny eik er sterkt redusert fra en topp på 30% i 1990 til bare 20% ny 2004-2008, og 17% ny i 2011 og 2012.
Fra høsten 2015 har Paolo Scavino redusert andelen nye fat ytterligere nye til bare 14%. I tillegg er kvalitetskontroll på eiendommen helt avgjørende. Scavino kan produsere mer vin, men de velger å selge 10-30% av sin produksjon i bulk og heller opprettholde sin høye standard. Denne lille familiegården, som i hovedsak startet med 5,5 hektar, forvalter nå 29 hektar med vinmarker, som jevnlig befinner seg klassifisert blant de andre topp-eiendommene i Barolo-regionen.
Enrico on his decision to bottle Bric del Fiasc as a single cru for the first time:
“It was 1978, I was harvesting the Bric del Fiasc with my father, and we were enjoying the great quality that we always had in that vineyard when an idea jumped into my mind: why not vinify those grapes separately? So, I asked my father if I could vinify them separately, because I was curious to better understand the identity, the purity, and the potential that the vineyard could show. So my father let me try. I vinified the grapes separately in a tank and after the fermentation I could recognize from the color, the perfume, and the intensity that I made the right decision.”
